Side:Rasehygiene.djvu/62

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


De reneste nordiske strøk er Nord- og Vest-Europa, dernest følger Mellem-Europa, Australia, Nord-Amerika, Syd-Afrika, Øst-Europa, Sibiria, Syd-Europa og til slutt Syd-Amerika, som er det minst nordiske av dem alle.

Befolkningen på den skandinaviske halvø har alltid vært sammensatt av nordiske elementer. Både Norge og Sverige har fra begynnelsen vist et noenlunde ensartet rasebillede. Bortsett fra en liten kontingent av samer i Nord-Norge og Nord-Sverige utgjør skandinaverne en mere enhetlig befolkningsgruppe i rase, sprog og religion enn noe annet folk ellers.

Centret for de reneste typer av den nordiske rase er nu i Sverige, skriver Madison Grant, «og der er ingen tvil om at den skandinaviske halvø, med de umiddelbart tilstøtende kyster av Balticum, var det første utstrålingscentrum for de teutoniske og skandinaviske grener av denne rase.

Skandinavias befolkning har helt fra den neolitiske tids begynnelse vært sammensatt av disse nordiske folk, og Sverige representerer for tiden et av de få land som aldri er blitt undertrykket av fremmede erobrere og hvor der helt fra begynnelsen har vært en eneste rasetype. Denne nasjon er enestående ved sin ensartethet i rase, sprog, religion og sociale idealer.»

Overveiende nordiske folk er dansker, tyskere, særlig nord-tyskere, englendere, skotter, vestfinnlendere, balter, nordmannerne i Nord-Frankrike og nord-italienerne. I de øvrige strøk av Europa forekommer rasen bare i sparsom grad. Dog finner vi mere eller mindre tydelige innslag av de nordiske rasebestanddeler hos nesten alle kulturfolk.

I Skandinavia har en rekke forskere foretatt undersøkelser over den nordiske rases utbredelse, bl. a. Bryn, Schreiner, Lundborg, Fürst, Retzius, Austrumdal o. a. Tar man de viktigste antropologiske kjennemerker, den høie legemsvekst, den smale skalle og de lyse farver, viser det sig at de rene, hundreprosents typer finnes hyppigst representert i de norske dalfører og i store deler av Midt-Sverige.