som Alexander den store, Filip av Makedonia, Hannibal, Cæsar, Augustus, diktere som Euripides, Sophokles, tenkere som Platon, Aristoteles, hadde alle nordisk blod.
Man har tidligere antatt at den store indogermanske (nordiske) rases urhjem var Asia. Betegnelsen «indogermansk» tyder på det. Nyere forskning har mere og mere godtgjort at Nordvest-Europa er dens hjem. Reche fremhever hvordan de geografiske værforhold har gitt rasen den største grad av utfoldelse. Her ligger rasens «optimale klima». I skarp motsetning til Asias kontinentale klima, hvor de nordiske stammer vantrivdes og gikk til grunne. En kjensgjerning som alene peker i retning av Nordvesteuropa som rasens hjemsted. Herfra vandret de nordiske stammer øst og sydover til India, og videre til Persia, Palestina, Egypt, Grekenland, Italia. Overalt medbragte de foruten sitt blod, sine seder, sin byggemåte, sine redskaper, sitt akerbruk, sine våpen, sin kampmåte, sine begravelsesskikker og sin religiøse gudsopfatning.
De gamle persere kalles av Gobineau ifølge sitt blod og vesen et germansk folk; deres religion, mazdaismen, stiftet av Zaratustra, kaller han kun i sin ytre, rituelle form persisk, men i sin innerste, åndelige kjerne, nordisk. Egypts kongeslekter hadde nordisk blod. Filosofen på faraonernes trone, Amenophis IV, innførte med sin hustru, den berømte Nephretete, den nordiske solkultus og kalte sig selv «Ech-en-Aton», d. e. solskivens glans. Den likeså intelligente som forførende Kleopatra viste nordiske rasetrekk. Særlig tydelig trer det nordiske innslag senere frem i den greske og romerske kultur.
Et flyktig blikk på de antikke statuer, billedverker og mosaikker viser oss at grekernes fysiske ideal har vært nordisk. Også hos romerne var det lyse hår, den høie legemsvekst og de «rasende øine» ettertraktede skjønnhetsverdier. Keiser Caligula pyntet sig med rød parykk, rikfolk skaffet sig blondt hår fra Germania,
