med utenforstående elementer sprenges de rasemessige kjennetegn fra hverandre og kan føre til utryddelse av den oprinnelige rase.
En slik raseforvandling kan foregå mere eller mindre langsomt, den kan være mere eller mindre fullstendig og mere eller mindre gunstig. Det later til at for plutselige eller for store forandringer ikke er heldig for rasens levedyktighet, biologisk sett.
Rasehygiene —
eugenik — slektshygiene. Begrepet rasehygiene blev første gang
innført av Ploetz, i slutten av forrige århundre. Rasehygienens
opgave er å utforske og regulere de krefter som fører til menneskeslektens
opgang eller nedgang. Mens individualhygienen beskytter
individet som sådant, ser rasehygienen individet som slektsvesen,
og tar sine forholdsregler ut fra det. De individuelle hensyn og
hensynet til slekten kan ofte falle sammen, men står ofte i strid med
hinannen. Arbeider individualhygienen under det motto at intet
individ er så forkomment at det ikke fortjener vår beskyttelse og
omsorg, har rasehygienen til gjengjeld innført noe helt nytt: at man
må skjelne mellem retten til å leve og retten til å gi liv.
Rasekrysning —
Ved krysningen arver avkommet ikke en «blanding» av
foreldrerasenes egenskaper, men enkelte egenskaper eller
egenskapskomplekser fra den ene og enkelte fra den annen rase. Dette er det
springende punkt ved bastarderingsproblemet og åpner muligheten
for mere eller mindre ugunstige kombinasjoner. Jo mere foreldre
rasene fjerner sig fra hverandre, desto mere «sammensatt» blir
bastarden, som en mosaikk av forskjelligartede anlegg.
Hos dyr og planter og hos menneskene før i tiden blev de ugunstige nykombinasjoner for størstedelen utryddet ved seleksjon —
