direkte taler for at arv av erhvervede egenskaper finner sted, mens derimot de fleste taler imot.
Er arvemassens upåvirkelighet av almindelig ytre innflytelse, ernæring, klima etc. påvist, finnes der dog visse ytre innflytelser som er så «sterke», at de direkte kan påvirke og fremkalle forandring i arvemassen, f. eks. røntgenstråler (kunstig fremkalte «mutasjoner» hører hertil). I den forstand kan man altså tale om en «erhvervelse av arvelige anlegg». Men det er riktignok noe helt annet enn arv av erhvervede egenskaper.
Arvelære (genetikk) —
læren om overføring av egenskaper d. e. egenskapsanlegg fra
foreldre til barn. — For en rekke normale og unormale egenskaper har
arvelighetsforskningen kunnet påvise en ganske bestemt
regelbundet arvegang, analog med de arvelover man har opstillet på basis
av eksperimentelle kryssningsforsøk med planter og dyr. Således
finnes der egenskaper som når de forekommer hos en av foreldrene
vil optre hos de fleste barn (dominant arvegang), og det finnes
egenskaper som foreldre kan overføre på sine barn uten selv å ha hatt
disse egenskaper (ressessiv arvegang) og der finnes egenskaper,
som når de forekommer hos en av foreldrene, vil optre hos de fleste
barn, men i mere eller mindre avsvekket grad, (intermediær arvegang).
Grunnlaget for arveoverføringen danner de såkalte kromosomer (s. d.). Hvorvidt det utenom kromosomene finnes en arveoverføring, f. eks. lokalisert i protoplasmaet, er et åpent spørsmål.
Individets ferdige egenskaper fremgår ikke av arveanleggene alene, idet disse i mere eller mindre grad omformes ved ytre innflytelse. Enkelte anlegg er såvidt «selvstendige» at deres utformning
