De biologiske lover gjelder ikke bare planter og dyr, men også menneskene.
Den franske revolusjons slagord om likheten er en av grunnstenene for miljøteorien. Påstanden om at menneskene fra fødselen av er like, et «Tabula Rasa» som først formes eller «beskrives» av livet, er et av de dogmer biologien har avlivet. Naturen kjenner ikke likhet. Jo høiere en art står i utvikling, desto mere uensartet er dens individer.
En anerkjennelse av arven betyr ikke en underkjennelse av miljøet. Alle individer bør skaffes de beste omgivelser. Men vi må lære at miljøet ikke kan erstatte de evner som skriver sig fra et godt, eller opveie de mangler som skriver sig fra et dårlig arvestoff.
Den Malthusianske lære om at økningen av eksistensmidlene ikke holder skritt med folkeøkningen, er et dogme som er avlivet. Samtidig som eksistensmulighetene de siste årtier er mangedoblet, har folketallet i kulturstatene ikke engang fordoblet sig.
Overbefolkning må ikke forveksles med stor folketetthet. Folketettheten er et uttrykk for antall individer pr. kvadratkilometer. At overbefolkning inntrer når dette antall overstiger en viss grense, er et gammelt dogme, idet denne grense er avhengig
