Det vil vare lenge før denne nu så verdensmektige bevegelse vokser
sig så stor at den også her i Norge kan kalles en landssak. Kanskje den
blir det nu ved Norges Bondelags inntreden i bevegelsen. Men de menn og
kvinner som helt fra begynnelsen av viste forståelse og godvilje for den
forkjettrede rasehygiene, vil jeg alltid huske i takknemlighet. Først og
fremst to avdøde venner, Gustav Guldberg og Axel Johannessen — den
gang generalsekretær i Videnskapsselskapet — to menn som hvis de hadde
fått leve, kanskje vilde gjort kampen lettere for oss. Ragnar Vogt var som
den betydelige arvelighetsforsker og psykiater han er, en av de første som
gikk inn for de rasehygieniske tanker. Axel Holst slo de første slag mot
den dysgeniske barnebegrensning. Socialfilosofene Herman Harris Aall,
Erling Winsnes, politikeren Victor Mogens viste dyp forståelse. Vår lille
første racehygienske komité har siden litt efter litt fått betydelige med
arbeidere. Botanikeren Wille, historikeren Hægstad, juristen Haakon
Løken, medisineren Klaus Hansen, social-økonomen Wilhelm Keilhau,
kriminologen Harald Nørregaard, antropologen Halfdan Bryn, matematikeren
Alf Guldberg, stambokfører Baashuus-Jessen — alle har de tross sine
egne arbeidsbyrder hjulpet til å slå til lyd for de nye tanker. Blandt
politikere var det statsrådene Castberg, Abrahamsen, og Friis-Petersen
som førte frem eugeniske lover i tinget ofte mot en sterk opposisjon. Da
Venstres Landsmøte under ledelse av statsminister Gunnar Knudsen
vedtok en helt eugenisk programpost: «race- og folkesykdommene som
statsopgave», var det en seir som varslet godt. Blandt kvinnene var det
Betzy Kjelsberg, Nasjonalrådets energiske og fordomsfrie formann, Marie
Michelet, husmorsakens og Hjemmenes Vels Spiritus rector, og Gulla
Grundt som vant kvinnene i Norge til forståelse av de eugeniske reformer.
Ella Anker skrev ypperlige innlegg mot barnebegrensningen og for
barnetrygd og Anna Sethne virket som pedagog for ungdommens
opdragelse i den rette ånd.
Mens vi førte vår møisommelige kamp i Norge, utviklet det sig i nabolandene en mer og mer målbevisst bevegelse som især strebet efter internasjonalt samarbeide. Ploetz sammenkalte til et første internasjonalt møte i Dresden 1911, som artet sig som en enstydig frontstilling mot nymaltusianismen som hadde Rütgers og Adele Schreiber som talsmenn, en bevegelse som dengang begynte å få vind i seilene. Som Leonard Darwins sekretær møtte Mrs. Sybil Gotto med en innbydelse til London det følgende år. I London 1912 blev det internasjonale forbund stiftet «The International Federation of Eugenic Organisations» med Darwin
