Det vil kanskje være forståelig at jeg, når jeg nu går til utgivelse av annen utgave av min bok om «Racehygiene», sier et par ord om de venner som har øvet en middelbar eller umiddelbar innflytelse på det arbeide som for mig blev en livssak. Fra unge års halvklare forestillinger og uskolert tenkning husker jeg min avdøde bror dr. Hjalmar Mjøens sterke personlighet som for første gang førte mig til en mere bevisst lesning. Det var den forkjettrede Nietzsche som i oss begge vakte tvil om ikke selve den kristne medlidenhet — kanskje den skjønneste lære den store nazaræer har bragt oss — blir skadelig dersom den brukes kritikkløst og sentimentalt i strid mot naturlovene. Da jeg senere arbeidet som assistent hos en av Amerikas største læger, Squibb, lærte jeg av denne store menneskevenn det samme, nemlig at det er den misforståtte humanitet som mest av alt fyller våre fengsler og asyler, til tross for at vitenskapen, også lægevitenskapen går så blendende opover. Dette livssyn førte mig senere helt over til studiet av livets lære — biologien. I de følgende studieår ved tyske universiteter møtte jeg så i min venn borgermester Reickes hus i Berlin Alfred Ploetz, den mann som har hatt avgjørende innflytelse på min utvikling. Det som fengslet mig så sterkt ved denne staute, nordiske høvdingeskikkelse, var ikke bare den nye livsanskuelse som han inkarnerte, men ennu mer den sluttede personlighet som stod bak alle hans ord, ja selve ubønnhørligheten i hans steile livskrav som aldri gikk på akkord. For oss som dengang ved århundreskiftet ennu var søkende, var det en oplevelse å møte en slik førerskikkelse. Han samlet oss under sin fane under feltropet «rasehygiene». Og selv om våre veier og arbeidsmetoder siden artet sig meget forskjellige, så har et ubrytelig vennskap bundet oss sammen fra dengang da våre idéer og idealer søkte form, realitet og samarbeide.
Side:Rasehygiene.djvu/266
Denne siden er korrekturlest
