er å bedømme egenskapene efter deres effektivitet, deres yde-evne i det miljø de utvikler sig i. En systematisk inndeling av rasenes egenskaper efter form og størrelse har sin store betydning, men tilstrekkelig er denne inndeling ikke. Egenskapene må prøves på deres betydning for individ og gruppe, m. a. o. betraktes biologisk. Raseforskningen benytter sig av begge slags erkjennelser, både anatomiske og biologiske.
I de fleste samfund lever der flere raser side om side med hverandre. I Amerika f. eks. er den mest iøinefallende raseforskjell den mellem hvite og negre. Mindre kjent er det at den såkalte «hvite» rase i virkeligheten omfatter en flerhet av forskjellige arvegrupper som hver for sig utgjør en egen rase. Antropologien skjelner mellem 5 à 6 uensartede men mere beslektede «hvite» raser. På samme måte består den såkalte «gule» rase og den «sorte» rase hver for sig av en rekke rase-elementer. Bryn skjelner for den gule rases vedkommende mellem den prekinesiske eller tibetanske rase, de premongolske og den japanske rase. For den sorte rases vedkommende kan det tydelig skjelnes mellem de egentlig afrikanske negre omkring det midtre, og dvergrasene (pygmeerne) i det sydlige Afrika. Hottentotter og buskmenn hører til disse siste, de mest primitive nulevende raser på jorden. Kjente raser for øvrig er den dravidske rase, den forasiatiske, den orientalske, den hamittiske (etiopiske) rase, mens en rekke betegnelser som «semittisk», «kaukasisk», «indogermansk» o. l. er unøiaktige samlingsbegreper. Her spiller andre momenter inn av sproglig eller nasjonal karakter. Rasetilhørighet må ikke forveksles hverken med sprogfellesskap, felles religion eller nasjonalitet. Disse tre elementer finnes i Europa bare undtagelsesvis i forening, som f. eks. hos de skandinaviske nasjoner.
Enhver som har reist gjennem Frankrike fra nord mot syd vil ha merket hvordan rasebilledet forandrer sig tross felles nasjonalitet, hvordan i nord de lyse, høivokste typer finnes relativt
