sig. Når det gjelder å fastslå den arvelige mindreverdighet, er den største forsiktighet på sin plass, og man må derfor inntil videre innskrenke sig til å behandle de groveste tilfeller av arvelig belastning idioti og imbecilitet og annet som gjør individet uduelig eller endog skadelig for samfundet.
Den eugeniske bevegelse har alltid og overalt et begrenset socialt legeme, et folk, til virkefelt. Dens opgave er å forvalte de biologiske verdier som folket eier på beste måte. Det er derfor naturlig at den vil søke å danne sig et billede av befolkningens biologiske sammensetning og beskaffenhet. Her vil selvsagt den beskrivende antropologi måtte gjøre det første arbeid. Dernest vil man så gå over til en nøiaktig registrering av hele nasjonen.
Er folket sammensatt av relativt ensartede raseelementer, f. eks. av overveiende «hvite» (nordisk, alpin, dinarisk, mediterran) har ikke eugenikken noe å bemerke til blanding innen nasjonen, undtagen i tilfelle hvor forplantningen av mindreverdige i det hele tatt søkes forhindret. Den vil heller ikke ha noe å innvende mot at landets borgere inngår ekteskap med utlendinger, som tilhører en beslektet rasegruppe. Den moderne eugenikk har altså ikke overtatt de gamles begrep om «fremmede» og utelukker ikke ekteskap tvers over de nasjonale grenser, slik som mange slektslovsystemer i oldtiden gjorde (f. eks. som vi så hebreernes og spartanernes). Istedenfor det nasjonalistiske fremmedbegrep setter den et biologisk, og forlanger at slektsforbindelser må undgåes mellem individer som rasemessig står hverandre fjernt. Land med en relativt sett ensartet befolkning, vil i sin immigrasjonslovgivning måtte ta hensyn til dette eugeniske krav.
En første utformning fikk disse biologiske prinsipper i det norske program for rasehygiene.
Retningslinjer for et program for rasehygiene blev første gang op trukket under overskriften: Positiv rasehygiene, økning av de høiverdige raseelementer. Negativ rasehygiene, reduksjon av de
