gikk med raske skritt sin undergang i møte. Raseblandingen tiltok, de gamle romer-ætter døde ut, og nasjonen hadde ikke annen måte å oprettholde og fornye sig på, enn å frigi treller og gi fremmede borgerrett. Efter hvad Tacitus beretter bestod folket av nesten bare frigivne, og i hæren fantes ikke ekte romere undtagen i høiere stillinger. Til slutt fortrengte de fremmede de mindre fruktbare romer-ætlinger fullstendig, og dermed er Roms saga endt.
Germanerne er romernes arvtagere i historien. De første skrevne vidnesbyrd vi har om dem stammer fra en romersk forfatter i imperiets forfallstid: Tacitus. I hans berømte bok Germania leser vi skildringer av germanernes slektsliv og slektspleie.
Germanernes berøring med romerne innskrenker sig ikke til at de gjennem århundrer kriget med dem for så i sen tid å bosette sig på romersk grunn og anta romersk kultur. Der er i det siste bragt bevis for at romerne i forhistorisk tid gikk i lære hos germanerne. Især var det, som den kjente historiker har vist, på bygningskunstens område at romerne mottok viktige impulser fra germanerne. Sine festninger og voller, sine skanser og borger var det særlig de hadde de nordlige stammer å takke for. Eller skulde forholdet være et helt annet? Kan det tenkes at den påfallende overensstemmelse mellem romersk og germansk bygningsskikk må føres tilbake til det oprinnelige indogermanske (eller som man idag vilde si: nordiske) raseslektskap? Dette spørsmål reiser sig også i en helt annen sammenheng, nemlig i forbindelse med de to kulturkretsers sociale organisasjon i gammel tid. Og her får vi positivt svar. Den patriarkalske gentilforfatning hos de gamle germanere er, som Ihering sier, «så umiskjennelig identisk med det gammelromerske husherredømme, at man deri må se en levning av det oprinnelige rettsfellesskap hos de indogermanske folk». Felles rett er felles
