forplantningsdrift. Generandi amor (ordrett kjærlighet til å avle og opdrette) betyr at det ikke dreier sig om et blott og bart kroppslig instinkt, men at driftslivet er ledet av en overordnet makt — og er ledet til fruktbarhet.» (Brodersen.)
Men jødene gikk videre. De stanset ikke ved den rene masseopdrett, de søkte også ved sine bud å verne om det beste arvestoff. Av stor betydning var at de beste familier gikk foran i barneavl. De ledende familier vi kjenner fra skriftene, er oftest barnerike. Førende menn fikk førende menns døtre til ekte. At en stor mann døde barnløs var en sjeldenhet, og ansåes for en stor synd.
Blandt jødenes andre eugenisk dikterte lover, treffer man også på forbudet mot raseblanding. Kanskje intet annet folk har trukket en så hensynsløs skarp grense mellem sin egen rase og dens rettigheter og de andre raser. Denne grunnbetingelse for et folks beståen var på det strengeste innskjerpet. Mosebøkene krever ubetinget utelukking av fremmede raser.
Enn videre advarer profetene mot å gifte sig med en pike hvis slekt man ikke kjenner. I tilfelle av antatt arvelige sykdommer forbydes individet å forplante sig. Dette var således tilfelle ved epilepsi og spedalskhet.
Som helhet kan man si at de positive eugeniske lover, de som skulde fremme det gode arvestoff, var sterkere utviklet enn de negative som skulde begrense det slette arvestoff. Dette er muligens også grunnen til at man alltid har kunnet konstatere en iøinefallende forskjell mellem de mange høit begavede jøder og de flere meget lavtstående.
Når vi nu ser tilbake på jødenes sterke slektsfølelse, rasesolidaritet, og samhold, når vi kjenner den opgave jøden ifølge skriftene har satt sig, og når vi erkjenner deres økonomiske sans, blir det forståelig at det med kortere eller lengere tids mellemrum i historiens løp måtte komme til rivninger mellem dem og deres vertsfolk. Hvor de kom, dannet de et folk i folket. I sin kamp for å tilegne sig makten, understøttet de hverandre
