styrke — kom menneskene en dag så langt at de syntes de ikke hadde bruk for denne visdom lenger. Det var da de begynte å anlegge byer, og grunnlegge skoler, det var da de stablet visdommen sammen i lærebøker og dermed lot den gli ut av bevisstheten.
Menneskene — kvalitativt sett — har ikke greid å følge med i civilisasjonens rivende utvikling, fordi civilisasjonen fornektet selve grunnlaget for fremgangen: De sunde, livsdyktige slekter. Uminnelige tiders erfaringer gikk tapt da menneskene i sitt overmot trodde å kunne heve sig over naturens sammenheng, da det biologiske syn blev erstattet av det intellektuelle, da visdommen blev erstattet av — vitenskapen.
Man vil innvende at menneskeheten ikke plutselig kan søke tilbake i sin utvikling og kopiere forgangne tiders livsforhold. Utviklingen går alltid videre, peker fremover. Og vi kan med de fremskritt som engang har funnet sted, ikke opta i ufri etterligning de gamles seder og skikker og deres levemåte i sin helhet. Men hvad vi kan og må gjøre, <i<>det er å anerkjenne forfedrenes grunnsyn i mange livsviktige spørsmål, et grunnsyn som møisommelig er bygget gjennem generasjoners erfaringer og skuffelser, og som gjelder idag like fullt, tross alle fremskritt og all civilisasjon.
I og med den biologiske forskning som nu er i gang, har vår tid funnet en naturvitenskapelig bekreftelse av de gamles visdom. Denne visdom ført ut i sine praktiske konsekvenser kan betinge en opgang for menneskeheten som den før ikke har drømt om.
Den biologiske forskning lærer oss at all kultur i sin dypeste grunn er et organisk anliggende, at kunsten, filosofien og diktningen blir verdiløse, hvis de mennesker som skapte disse ting går til grunne. Kultur er ikke ruiner eller historiske dokumenter, men en levende kraft som fødes og dør med dens skapende elementer. Man sier at kulturverdiene lever videre, javel, men i kraft av hvad? Bare i kraft av nye, levende menneskesinn.
