svingningstall. Hvis Helmholz’s resonanshypotese er riktig, skulde sansen for å høre forskjell på toner bero på hvor fint differentiert basilarmembranen er. Jo finere den er differentiert hos et individ, desto mindre vil den minste merkbare forskjell bli, som det evner å konstatere mellem to toner.
Sansen for å høre forskjell på to toner er meget forskjellig hos de forskjellige mennesker. Således finnes der noen få som kan høre forskjell på to toner som ikke avviker mere enn en halv svingning fra hverandre, mens der på den annen side finnes personer som ikke formår å høre forskjell på toner som ligger en kvart eller kvint fra hverandre. Mellem disse to ytterpunkter finner vi alle individuelle overganger.
Bestemmelsen av evnen til å høre forskjell på toner, blir utført på følgende måte: Man anslår to toner av forskjellig høide efter hverandre ved hjelp av stemmegafler eller andre lydkilder. Forsøkspersonen skal bestemme om den siste er høiere eller lavere enn den første. Er den siste tone høiere, noteres H på et dertil bestemt formular, er den lavere, noteres L. På denne måte får man anslått mellem 100—200 tonepar, hvis tonehøide til å begynne med avviker temmelig meget (ca. 30 svingninger) fra hverandre, men litt efter litt nærmer sig til hverandre, inntil det til slutt er en nesten ikke hørbar forskjell. Til å begynne med er opgaven for de fleste personers vedkommende meget lett, idet en høidedifferanse på 30 svingninger (i høide med a) svarer til noe over en halv tone på pianoet. Kun meget få personer klarer å løse den siste del av opgaven.
Den fremstående eksperimentalpsykolog, Carl E. Seashore, har for en rekke av den musikalske begavelses grunnelementer, således også for den ovenfor beskrevne egenskap — sansen for opfattelse av den minste merkbare forskjell på tonehøider — utarbeidet en test-serie, som er blitt overført på grammofonplater. Test-serien for tonehøider omfatter 100 tonepar. De to første tonepar avviker 30 svingninger, de to neste 27 sving-
