Av andre diktere var A. Munch, I. B. Bull og Gabriel Scott prestesønner, mens Jørgen Moe og Landstad selv var prester. Alexander Kielland var dattersønn av en prest.
Som Collin ganske riktig gjør opmerksom på: «Det blev skikk at prester giftet sig innen andre prestefamilier, hvorved der opstod en likefrem rasedannelse. Der fortelles om hele «prestedynastier». Når hertil føies at prestegårdene som regel var meget barnerike og i det hele gav en gunstig grobunn for velbegavede barn samt forholdsvis høi adgang til utdannelse av gode evner, vil man se at de norske prestegårder gjennem flere århundrer — og det nettop den nynorske gjenreisnings århundrer — kunde spille med forholdsvis mange lodder i det fødselslotteri hvor geniet og geniale verker er de høieste gevinster.»
Enkelte forfattere som har vært opmerksomme på prestehjemmenes kulturelle betydning har gitt den fremstilling at det var selve prestestillingen, selve miljøet som var begavelsens utspring. Det er ikke helt riktig. Hvis det var tilfellet, hvorfor skaper så ikke de tusen prestehjem idag det samme antall begavelser?
Det var slektsdyrkelsen og slektsutvelgelsen som hadde den generative kraft til å skape geniene. Nu er slektsdyrkelsen ved å dø ut, og erstattet av en villedende likhetslære som innprentes den opvoksende ungdom. Men kilden til en frembringelse av nye store begavelser er ennu ikke uttørket. De biologisk verdifulle slekter finner man ennu i vår tid — og vi finner dem særlig blandt våre bønder. Det skulde ikke være umulig, hvis slektsdyrkelsen igjen kom i hevd, at en ny stolt rekke av begavede menn kunde fremstå og føre kulturverdiene videre.
Den nordiske rase var oprinnelig en rase av bønder. Hvor de kom førte de akerbruk med sig. På sine vandringer søkte de alltid efter ny jord, og streifet ikke uavlatelig omkring som
