sentanter for 20 nationer. Over larmen av menneskene hørtes av og til tonerne fra et av Paris bedste amerikanske negerorkestre. Gjennem den graablaa røk skimtet hun omridsene av tyve dansende par som bevæget sig paa et par aapne kvadratfot midt i rummet. De dansendes præstationer var, sandsynligvis paa grund av plassmanglen, sterkt koncentrerte og var befriet for de taabelige koncessioner til sømmelighet som gjør at en mondæn balsal tidlig paa aftenen virker saa unaturlig.
Tatjana sat tilbakelænet i sin stol med en cigaret mellem læberne og myste gjennem røken. For hende hadde larmen sin charme. — Sibileff som sat paa den anden side av bordet var altfor langt væk til at der kunde opretholdes nogen konversation.
Samtalene med Sibileff var i den senere tid blit vanskelige for Tatjana.
I Nizza var alt gaat let. Det var ingen sak at bli kjendt med den kvindekjære bolschevik-emissær. Tatjana hadde før krigen studert i Zurich og hadde derfra mange bekjendte som hørte til de nu ledende kredse i Rusland.
Det navn hun hadde antat for anledningen tilhørte en av hendes daværende studiebekjendte som hadde den fordel at hun for tiden var i Amerika.
En forholdsvis kortvarig flirt med Sibileff førte til det forønskede resultat, nemlig at Sibileff for at kunne fortsætte bekjendtskapet i Paris skaffet hende en stilling som translatør i Banque Franco Asiatique.
