Side:Peer Gynt.djvu/237

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

Umuligt! Forøvrigt, den tid, den sorg!

Kære mand, lad mig låne mig selv på borg;
jeg er snart her igen. Kun engang man fødes;
og sig selv, som man skabtes, holder man på.
Ja; er vi enige?

KNAPPESTØPEREN

Nå da, lad gå.
Men husk, ved næste korsvej vi mødes.
(PEER GYNT løber.)
————————
(Længere borte på moen)

PEER GYNT

(i fuld fart)
Tid er penge, som skrevet står.
Den, som nu vidste, hvor korsvejen går; –
kanske er den nær, og kanske fjern.
Jorden brænder mig som gloende jern.
Et vidne! Et vidne! Hvor finder jeg nogen?
Det er næsten utænkelig her i skogen.
Verden er fuskværk! Stellet er slet,
når en mand skal bevise sin soleklare ret!
(En gammel kroget gubbe med stav i hånden og pose på nakken trasker foran ham.)

GUBBEN

(standser)
Kære, vakkre, – en skilling til en husvild kall.

PEER GYNT

Undskyld; jeg har ikke skillemynt ved hånden –

GUBBEN