som norsk håndhevelse av vernesonen og tolkninger av Svalbard-traktaten.
Nordområdene er også base og testområde for en bred forsknings- og utviklingsvirksomhet relatert til polar-, rom- og petroleumsteknologi. Utvinning av olje- og gassressurser i nord forutsetter stadige teknologiske nyvinninger. Flere tjenester fokuserer på slike teknologimiljøer for å kunne oppnå konkurransefordeler. Norske fagmiljøer er teknologisk langt fremme på dette feltet og må derfor regne med uønsket etterretningsaktivitet mot sine virksomheter.
Flere land prioriterer etterretning mot økonomiske mål, og PST forventer fortsatt etterretningsvirksomhet mot norsk næringsliv. I enkelte land er det tette bånd mellom etterretningstjenester og næringsliv. Industrispionasje foregår derfor også i statlig regi. En mulig strategi i denne sammenheng er at utenlandske bedrifter, med tilknytning til sine respektive lands etterretningstjenester, innleder fiktive forhandlinger i den hensikt å få tilgang til verdifull informasjon om prototyper og tekniske spesifikasjoner.
Fremmede staters etterretningsaktivitet vil fortsatt rette seg mot politiske beslutningstakere, ansatte i embetsverket, næringslivsaktører, journalister samt personer innen forskning og utvikling. Etterretningsoffiserer som opererer under diplomatisk dekke, vil i det lengste skjule sin etterretningstilknytning overfor sine kontakter. De søker å etablere sosiale relasjoner for å oppnå fortrolighet. Etterretningsoffiseren vil gjennom slike kontakter søke å påvirke eller undergrave norske beslutningsprosesser til fordel for en fremmed stat.
Etterretningstjenester vil også benytte andre aktører og metoder enn etterretningsoffiserer under diplomatisk dekke. Etterretningspersonellet kan utgi seg for å være journalister, næringslivsaktører eller være en del av tilreisende delegasjoner, også på høyt politisk nivå. Disse kan lettere unngå uønsket oppmerksomhet, og det er derfor vanskeligere å oppdage denne typen etterretningsaktivitet. Etterretningstjenestene vil bruke langt mer aggressive metoder mot norske borgere i tjenestenes hjemland enn det de gjør i Norge.
Infiltrasjon forventes fortsatt å være en anvendt etterretningsmetode rettet mot mål i Norge. Dersom infiltratører lykkes med å få sentrale jobber innen offentlig og privat sektor, kan dette føre til stor skade. I tillegg kan ansatte bli presset av en etterretningstjeneste til å gi informasjon. Personer med bakgrunn fra autoritære regimer er spesielt sårbare for slik virksomhet. I slike situasjoner kan trusler mot gjenværende familie i hjemlandet bli brukt for å presse vedkommende til å gi informasjon.
I tillegg til å rekruttere kilder og kontakter, vil flere stater også ha betydelig avlyttingskapasitet i 2010. Mye sensitiv informasjon blir formidlet gjennom telefon og Internett, og flere lands etterretningstjenester har metoder for å avlytte slik trafikk.Videre vil flere stater fortsette å utvikle sin kapasitet innenfor datanettverksoperasjoner. Etterretningsvirksomhetens skjulte og langsiktige karakter kan gjøre det vanskelig å knytte skadevirkninger direkte til den forutgående etterretningsaktiviteten. Sensitiv informasjon er ikke nødvendigvis gradert. En etterretningsoffisers forespørsel til en kilde kan isolert sett oppfattes som ubetydelig. Sammen med øvrig innhentet informasjon kan dette imidlertid påføre norske interesser skade. Skadevirkningene vil innebære redusert handlingsrom til å utforme og iverksette norsk politikk, svekket forhandlingsposisjon samt tap av bedriftshemmeligheter og kontrakter.
