Innledning.
I Nord-Norge og på Kolahalvøen bor sjøsamer, og de har nok bodd der i lang tid, antagelig over 2000 år. Ingen vet sikkert når de kom til den norske kyst. Det er trolig at reinsamene kom til senere. I begynnelsen var nok sjøsamenes levevis omtrent som hos andre folkeslag som nu bor ved Nordishavets kyster, for eksempel samojeder og eskimoer. De drev fiske i sjøen, i vatn og elver. De veidet også kobbe, villrein og fugl. Således ernærte de sig. Deres fangstredskaper var bue, pil, harpun, skottel og fiskekrok. De var gjort av ben, horn eller sten. På Bergens Museum så jeg engang en fiskekrok som var gjort av ener. Man fortalte at sjøsamene fordum brukte sådanne fiskekroker.[1]
Sjøsamenes antall er nu i Norge nærmere 20.000. I tidens løp har mange reinsamer flyttet til den norske kyst når de har mistet reinene og er blitt fattige. Således er antallet av sjøsamer øket. Men jeg tror ikke at sjøsamene alltid har vært riktig tilfreds når de fattige fjellsamer flyttet til dem. Sjøsamene har ofte mange barn, fire, fem like til ti. Reinsamene har almindelig ikke mer enn ett, to, tre barn. Hos reinsamene dør mange barn i det første år.[2]
Sjøsamer og reinsamer er i slekt, men forholdet mellem dem har ikke alltid vært godt. Når reinsamene om våren kommer ned med reinene, pleier de om sommeren å opholde sig på sjøsamenes gårder. Sjøsamene er ofte gjestfrie. Reinsamene er som gjester. De får spise og drikke, fersk fisk og rømmekolle. Men jeg har hørt folk sige både i Kvænangen, Rafsbotn og Kvalsund at reinsamen er nidsk, da han meget sjelden gir kokekjøtt. og når han kommer til Bossekopmarked med kjøttlass, da er det som om han ikke mer kjenner sin gjestevenn i hvis gård han var om sommeren. Det er riktignok ikke alle reinsamer som er sådanne.
- ↑ (side 1) Leem, Finnmarkens lapper, s. 334 beretter at samene i en del av Finnmark brukte fiskekrok av ener. A. Nesheim hørte i 1948 i Repparfjord at samene i meget gammel tid hadde fisket med kroker av ener (rætka-vuogga) og også laget fiskekroker av reinhorn (Bidrag til finnenes bygdehistorie og etnografi 2, 152); ibd. s. 141: Det var ikke uvant å skjære angler av ener (Falkenberg om Laksefjord).
- ↑ (side 1) Reinsamenes ekteskaper er lite fruktbare og barnedødeligheten i det første leveår meget stor. I Kautokeino er dødelighetsprosenten for samenes barn i det første år inntil 25 %, i Sverige opptil 50 %, og i Finnland 25,3 %. Se R. Gjessing Die Kautokeinolappen, s. 130; O. Bergpvist, Blandt svensker, finnar och lappar, s. 101; Hj. Westeson, Ödemarkens lustgård, s. 69 (om Karesuando); T. Itkonen, Suomen lappalaiset 1, 132. Men klarer barna det første år, går det siden bedre (Bergpvist). Barna dier ofte lenge, inntil 2 år, Leem, s. 495; K. Bruhn, Uppfostran hos de nordiska nomaderna, s. 68.
