m. | f. | n. | m. | f. | n. | m. | f. | n. | ||
Oldhöitydsk: | der | diu ell. siu | das | hwer m. & f. | hwas | í, inflex. (der diu das) | ||||
Oldnorsk: | sa | su | þat | (hvar) | hvat | is, jas, es ell. er (sem) | ||||
eller | sjá | sjá | (þjat?) | inflex. | ||||||
Angelsachsisk: | se | sëo | þät | hwa | hwät | (se | sëo | þät) | ||
Engelsk: | this | that | who | what | (who | that el. which) | ||||
Höitydsk: | der | die | das | wer | was | (der | die | das) | ||
Hollandsk: | die, m. & f. | dat | wie, m. & f. | wat | (die | dat) | ||||
hij | sij | het (pers.) | (wie | wat) | ||||||
Oldslavisk: | t’ | ta | to | kui | kaja | koe | iǵe | jaǵa | jaǵe | |
Russisk: | шошь | ша | шо | кошо́рій | кошо́рая | кошо́рое | (кошо́рій | кошо́рая | кошо́рое) | |
Polsk: | ten | ta | to | który | która | które | (który | która | które | |
kto | ||||||||||
Böhmisk: | ten | ta | to | kdo | co | (který | která | které) | ||
Slovenisk: | ti | ta | to | káki | káka | káko | (ki inflexib.) | |||
Litthauisk: | tas | tá | kas | (kas) | ||||||
Lettisk: | tas | ta | kas | (kas) | ||||||
Norske Dialecter: | han | ho | da ell. dæ | kvær, kvem, kva, kem, kvann, ell. kvenn el. ken m. & f. kvæ | (som, so ell. saa, inflex.) |
Man seer heraf, at Sanskrit, Zend og Græsk have vedligeholdt sit Relativ fuldstændigt, Gotisk, Oldhöitydsk og Oldnorsk mindre fuldstændigt; de slaviske Sprog og det Latinske (samt de yngre romaniske Sprog) have gjort Laan i Interrogativclassen; det Andelsachsiske, Oldhöitydske og yngre germaniske Sprog have gjort Laan i Demonstrativclassen, for at betegne de relative Begreb.
Hvad det oldnorske og de ældre germaniske Relativer betræffer, da kan man i dem næppe miskjende en fælleds Oprindelse med de tilsvarende i Sanskrit og Zend. Her er Relativstammen i, hvoraf Pronominet ved Suffixer danner Genera, Numeri og Casus. I Oldnorsk maa Stammen ogsaa have været i, med Nominativendelse is ell. jas, hvilke Former findes paa nordiske Runestene. Men Nominativsuffixet s, der i Græsk, Latin og Gotisk har vedligeholdt sig uforandret, gik i Oldnorsk senere over til r, og ifölge heraf blev is til ir, og jas eller es til er. At Nominativendelsen saaledes ligesom forstenes, er ikke uden Analogier saavel i vort Oldsprog som i flere nyere Sprog. Beviserne vil jeg her forbigaae, da jeg har anfört dem i et andet Værk, som er under Pressen.