Side:Olaf Bull - Nye digte.djvu/82

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


Vidre steg jeg, tung og træt i knærne,
og jeg skimtet fra den svarte kløft
et uhyre maasaabjerg, som trærne
kom sig oppaa med et digert løft — —

Bag dets graane saa jeg straaler lyne,
og jeg krøp og kløv med sliten krop,
til en kant af maanen kom tilsyne
og forsølvet maasaa-bjergets top — —

Trærne trættes af de store bjerge,
og de avler i sin sidste øgt
bare krøplinger og fal og dværge,
som gaar om paa vidden uden røgt —

Kroket ener krabbet ut i sivet —
mager kronglebjerk var revet løs —
Pengeriset stod i vand til livet,
sitrende i grenene og frøs — —.