Hopp til innhold

Side:Olaf Bull - Metope.djvu/67

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

SINBADS STØRTSE REISE

Og da, naar majestætiske og glade
de høie skraaninger har skiftet skrud,
har mennesket tvunget sig af dyrets hud,
som fordum blomsten, af en bregnes blade!

Magnolier, mimoser og agaver
staar nornevagt om Evas vilde blu,
og blomsterskoger tæmmer sig til haver,
og i en have staar vi begge nu!

«Min søster», hvisker du i rosens mund,
og sagte løsner, som en sang af røster,
fra oceanets hemmelige bund
igjennem rosenbladene: «Min søster!»

Du deilige, af bølgen menneskeblitte,
som løftes, blek, af dine rosers skum,
vær hilset i dit rene verdensrum,
Oceanide, Thetys, Afrodite!

67