Side:Olaf Bull - Digte 1909.djvu/81

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


O, brystets begge høie himler
jeg fatter under livets blaa,
og mellem angst og lyst jeg svimler,
saa jeg maa gaa.

       * * *

Der var en graastenstrap med kjerter,
og foran løb en skidden bæk;
dér sovned jeg og mine smerter
livsalig væk —

Men neppe har jeg rigtig rukket,
at die glemsel til min krop,
før øiets saar, som rødt var lukket,
blev rippet op:

Jeg kunde være nære havet
for alt, jeg føler i mit sind —
saa rummelig den blev, min længsel,
saa hed min kind —!

Og foran mig er rendestenen
forandret til en yndig aa,
som glir med sol og grønt og skyer
og himmel blaa —