Side:Olaf Bull - Digte 1909.djvu/70

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
PAA KIRKEGAARDEN

Kapellet blir luftet, og vildvin-røden
skjælver paa muren i kveldens vift;
med søndrede vinger mod aftengløden
staar duer af marmor paa rusten stift.

Der drømmer i græsset en ældgammel plade
baardet af visnende straa fra ivaar —
der skumrer et navn: Emerenze Christence,
og tallene klamrer om seksten aar.

Jeg stanser og gjætter, mens aftenskjæret
sænker forgjængelsens guld over alt:
„Blek har hun været, og blond har hun været,
og Lillen har hun tilvisse vært kaldt.“