Da Slaget var endt, fik Kongen se sit Lommetørklæde, som
den fremmede Kjæmpe havde knyttet om Benet, og saa havde
han let for at kjende ham; de tog ham da med stor Glæde
mellem sig til Kongsgaarden, og Prindsessen, som saa ham oppe
fra sit Vindue, blev saa glad, at Du aldrig kan tro det; »der
kommer min Kjæreste ogsaa,« sagde hun. Han tog da Smurningskrukken
og smurte sig selv paa Benet og siden alle de Saarede,
og saa bleve de allesammen gode igjen paa Øieblikket. Saa fik
han Prindsessen tilægte; men da han kom ned i Stalden til
Hesten, den Dag Brylluppet skulde staa, stod den der saa stur
og hang med Ørene og vilde slet ikke æde. Da den unge
Konge — for da var han bleven Konge og havde faaet det
halve Riget — talte til ham og spurgte, hvad der feilede ham,
sagde Hesten: »Nu har jeg hjulpet Dig frem, og nu vil jeg ikke
leve længer. Nu skal Du tage Sværdet og hugge Hovedet af
mig.« — »Nei, det vil jeg slet ikke gjøre,« sagde den unge
Konge; »men Du skal faa, hvad Du vil have, og staa stille
bestandig.« — »Ja, gjør Du ikke, som jeg siger, skal jeg nok
vide at faa Livet af Dig,« sagde Hesten. Saa maatte Kongen
da gjøre det; men da han hævede Sværdet og skulde hugge til,
var han saa bedrøvet, at han maatte vende Ansigtet bort, fordi
han ikke vilde se paa Hugget; men aldrig før havde han hugget
af Hovedet, saa stod den deiligste Prinds, der Hesten havde
staaet. — »Hvor i al Verden kom Du fra?« spurgte Kongen. —
»Det var mig, som var Hest,« svarede Prindsen. »Før var jeg
Konge i det Land, som den Kongen var fra, Du dræbte i Slaget
igaar; det var ham, som kastede Troldham paa mig og solgte
mig til Troldet. Siden han nu er dræbt, saa faar jeg Riget mit
igjen, og Du og jeg blive Nabokonger; men vi skal nok aldrig
Side:Norske folke- og huldre-eventyr.djvu/277
Denne siden er korrekturlest