Side:Norges Dæmring.djvu/62

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
62


Og Thinget — O, jeg bøier mig ved Navnet
Et Oltids Minde, en prophetisk Røst,
En Daab for Hjerterne til Alvorsdyst —
En Sum af Goder slutter det i Favnet;

Men end er det et Udtryk kun for Savnet
Af hine Kræfter i vort Norges Bryst,
Der skal forene Bjerg og Dal og Kyst
Til eet i Stræben, Villien og Gavnet.

At vaage over Fædrelandets Love,
Ar sørge for, at ei en Hvid forlises.
Er smukt, betryggende for Folkeheldet;

Men det er skjønnere med Aand at vove,
At slsaae med Mosis Tryllestav paa Fjeldet
Skjønt Nytten ei kan gribes og bevises.