Side:Norge og foreningen med Sverige.djvu/72

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
— 65 —

førte til en ny krise i 1893, som imidlertid blev bilagt derved, at ministeriet dimissionerte, og kongen fik dannet en ny regjering. Stortinget gav imidlertid denne regjering mistillidsvotum, og gjentog sine beslutninger om eget konsulatvæsens oprettelse. Kongen negted at ta disse beslutninger tilfølge, og stillingen tilspidsed sig i høi grad i 1895, da kongen lod et norsk ministerium, som i henhold til udfaldet af de almindelige valg hadde begjæret afsked, bli siddende i 9 måneder, uagtet det ikke kunde ta ansvaret for de opståede forviklinger. Samtidig reiste der sig i Sverige en sterk bevægelse for en «tvangsrevision» af hele unionstraktaten til gunst for Sverige, altså en indskriden med anvendelse af våbenmagt.

For ikke at fremkalde et brudd, beslutted stortinget da, at forhandlinger skulde indledes med Sverige, såvel om udenrigsminister-spørsmålet som om konsulatvæsenet. En komite bestående af medlemmer fra begge lande blev nedsat og arbeided til 1898. Den blev ikke enig, idet den delte sig i 4 fraktioner, to svenske og to norske. Bl. a. stranded forhandlingerne på den svenske modstand mod Norges enstemmige krav på eget konsulatvæsen.

Derefter hvilte unionssagen til begyndelsen af 1902, da der på svensk initiativ, nemlig af udenrigsministeren Lagerheim, besluttedes nedsat en fælles komite til at udrede, fra administra- 5 — Norge og foreningen med Sverige.