Endelig gikk de så inn i borgen, men eleven beholdt blomster- kassen på sig, og knerten måtte bli med gjennem alle rummene hvor de gikk.
Det blev en lang vandring. Læreren stanset hvert øieblikk for å forklare, men han visste jo ikke at det lå en liten kar stengt inne i en blomsterkasse og bare ventet på at han skulde slutte.
Og hele tiden lå knerten stille. Hadde han nogen gang vært uskikkelig og stengt igjen kjellerdøren for mor eller far, så fikk han føle nu hvordan de hadde kjent det, for det gikk timer før læreren sluttet.
Til sist gikk læreren ut på borggården igjen. Men talen der slapp knerten å høre på, for den eleven som bar ham var blitt tørst igjen og stakk inn i kjøkkenet for å be om litt vann. Da den vesle knerten nu kom inn i kjøkkenet, forsøkte han nok å se sig om efter gåsekaren. Han begynte å røre på sig, og dermed kom han til å trykke på lokket så det sprang op. Botanisér- kasser springer jo alltid op, og eleven tenkte ikke videre på den ting, han bare trykket den til igjen. Men da spurte kokke- piken om han hadde en orm i blomsterkassen.
<<Nei, jeg har bare nogen planter,» svarte eleven. <Men det var da noget som rørte sig der,» sa kokkepiken, og eleven åpnet lokket for å vise henne at hun tok feil. «Se nu selv om
Men lenger kom han ikke, for nu turde ikke den vesle knerten bli derinne lenger, men med et sprang stod han på gulvet og styrtet ut. Pikene rakk knapt å se hvad det var som sprang, men de skyndte sig efter.
Læreren stod enda og talte, da han blev avbrutt av høie rop. <<Ta ham, ta ham!» skrek de som kom fra kjøkkenet, og alle de unge mennene styrtet efter knerten, som smatt unda fortere enn en mus. De prøvde å komme først til porten og ta imot ham der, men det var ikke så lett å få fatt i en som var så liten, og han kom lykkelig ut i det fri.
Han våget sig ikke til å løpe nedover den åpne alléen, men tok av til en annen kant. Han styrtet gjennem haven og inn på tunet bakenfor. Hele tiden jagde menneskene efter ham, mens de skrek og lo. Den vesle stakkaren fløi avsted alt det han kunde, men enda så det ut som menneskene skulde få tatt ham igjen.
Men da han jagde forbi en liten stue hørte han en gås kakle, og han så et hvitt dun ligge på trappen. Der, der hadde han gåsekaren. Han hadde vært på feil spor før. Han tenkte ikke
