kunde kjennes så friskt som det gjorde, oppe i luften, og at så god en lukt av muld og kvae steg op fra jorden.
III
AKKA FRA KEBNEKAJSE
Den store tamme gassen som hadde fulgt med op i luften kjente sig fælt stolt over at den kunde fly frem og tilbake sammen med villgjessene. Men enda så lykkelig den var, var det ikke anderledes enn at den tok til å bli trett utpå efter- middagen. Den prøvde å puste dypere og slå fortere vingeslag, men enda blev den flere gåselengder efter de andre.
Da de villgjessene som fløi sist, merket at den tamme ikke kunde følge med, gav de sig til å rope til den gåsen som fløi i spissen på sneplogen og førte an: «Akka fra Kebnekajse! Akka fra Kebnekajse !>> «Hvad er det dere vil?» spurte fører- gåsen. --- «Den hvite blir efter! Den hvite blir efter!>> << Si til den at det er lettere å fly fort enn langsomt,» ropte fører- gåsen og fløi på som før.
Gåsekaren prøvde nok å følge rådet og øke farten, men da blev den så trett så den sank helt ned mot piletrærne som vokste rundt akrer og enger.
«Akka, Akka, Akka fra Kebnekajse!» ropte de som fløi sist og så hvor stridt den hadde det. «Hvad er det dere vil nu igjen?» spurte førergåsen, den var sint. «Den hvite synker til jorden! Den hvite synker til jorden!»> «Si til den at det er lettere å fly høit enn lavt!» ropte førergåsen. Og den sagtnet ikke farten det grann, men fløi på som før.
Gassen prøvde å følge det rådet også, men når den vilde løfte på sig, blev den så tung i pusten, så det var som brystet skulde springe i stykker.
«Akka, Akka!» ropte de som fløi sist. «Kan dere ikke la mig fly i fred?» skrek førergåsen og var enda mer utålmodig å høre til enn før. «Den hvite holder på å styrte ned! Den hvite holder på å styrte ned!»> «Si til den at den som ikke orker å følge med flokken, kan snu hjem igjen,» ropte fører- gåsen. Og det falt den aldri inn å saktne farten, men den fløi på som før.
«Jaså, er det slik det har sig,» tenkte gassen. Den skjønte med ett, at villgjessene aldri hadde ment å ta den med sig op
