I
GUTTEN
Det var engang en gutt. Han var sån en fjorten år gammel, lang og tynn, og en lys lugg hadde han. Men han var ikke flink til nogen ting. Han vilde bare sove og spise og være uskikkelig.
Nu var det søndag morgen, og far og mor holdt på å gjøre sig istand til å gå i kirken. Gutten satt i skjorteærmene på kanten av bordet, han var glad for at de skulde gaa sin vei, begge to, saa han kunde gjøre som han seiv vilde. «Nu kan jeg da ta ned bøssen til far og skyte med den,» tenkte han.
Men det var næsten som far hadde skjønt hvad han tenkte på, for han stanset på tersklen og snudde sig mot gutten.
«Når du ikke vil gå i kirken med mor og mig,» sa han, «så får du iallfall lese preken hjemme. Vil du love mig å gjøre det?»
«Ja,» sa gutten. Men han tenkte at han skulde nok ikke lese nier enn han hadde lyst til.
Han syntes aldri han hadde sett mor være så fort. I et nu var hun borte ved hyllen på veggen og tok ned preken-boken og la den å bordet ved vinduet, med prekenen for den søndagen slått op. Så slog hun op i bibelen også, hvor evangeliet stod, og la den ved siden av preken-boken. Og til slutt drog hun frem til bordet den store lenestolen som de hadde kjøpt på auksjonen på prestegården ifjor, og som ellers ingen andre enn far fikk sitte i.
