Side:Nansen - Paa ski over Grønland.djvu/486

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

dagen falder der hyppig fin nysne, som er endnu traaere end den gamle foksne at trække paa.» «Solen er, skjønt den steger varmt, dog ikke, selv ved middagstid, saa sterk, at den formaar at smelte sneen paa overfladen, saaledes at der nogen gang kan bli skare paa den[1]. Nei, den er og blir løs hele veien indefter.»

Den 8de september heder det: «Føret er utrolig tungt, det tungeste, vi endnu har havt, uagtet det er haardt; denne foksne er traa som sand at trække paa. Vi slider os frem mod snefok og vind.» Endvidere den 9de september: «Det tog til at sne udover dagen, og føret blev tungere og tungere, det blev endnu værre end igaar; at sige, at det var som at trække paa blaalere, vil næsten ikke sige nok. Vi maatte for hvert skridt tage i, det vi orkede, for at faa de tunge kjælker frem, og om kvelden var Sverdrup og jeg, som gik foran og pløiede veien, adskillig slitne; de andre havde det forholdsvis bedre, eftersom de kunde gaa i vore spor, og deres kjælker paa staalmeier gled lettere. Dog, kvelden i teltet med god lapskaus, laget af brød, bønnepølse og pemmikan, lader glemme alle dagens møier.»

De her meddelte uddrag tror jeg er nok til at vise førets karakter. Forøvrigt bør det muligens meddeles, at den kjælke, som Sverdrup og jeg trak sammen, var den hele tid tungere end alle de andre at trække, og tilsidst efterlod vi den derfor ogsaa; jeg skriver derom: «Den 11te september fandt Sverdrup og jeg, at det

blev værre

  1. Det hændte dog den 30te august, at vi fik en tynd skorpe ovenpaa sneen; om denne siger jeg i min dagbog, at den var tydeligvis dannet af solens sterke virkning om middagen og saa frosten resten af døgnet. «Denne skorpe var vistnok ikke tyk nok til at bære kjælkerne, men den bidrog dog til, at de gled lettere.» Den varede kun den dag.