Denne siden er korrekturlest
bratte stein-veggene, og de hvite bre-flekkene, strengt, og stengt, og hardt — da kom uhyggen — det var som: Huff, må du derinn? Da trakk de frodige markene, og de smilende bjerke-lunnene . . . Men nå — når en står og ser på breene derover, som de ligger blålig hvite og kalle, etter at solgløden er borte — da er det som en føler seg fri og rak igjen. Er det kanskje luften som er lettere så høyt over havet?
«OTTA, DENNE GRØNNE, SKUMMENDE ELVA»
