Side:Nansen,Fridtjof-Friluftsliv-1940.djvu/98

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


Gudbrandsdalen, 15. juli.

Byen og strevet og tomheten ligger bak. Det bærer nord gjennom Gudbrandsdalen. Jeg kjører langs Otta, denne grønne, skummende elva . . .

Øyet følger de hvit-grønne hvirvler. En ser seg frisk igjen på denne sterke viljen som går sin syngende seiers-gang gjennom dalen den selv har gravd — ustanset av alle hindringer. Du er som menneske-livet, som manndommen. Du kommer fra barndommens ubevisste uskyll, den hvite snø som dekket fjellets knudrete hårdhet, da tiden ikke ilte.

Nå haster du med mannens blinnhet gjennom din gjeming, bryter selv din vei, og gjør ditt verk, for å svinne stille i havet. Men på ny stiger dine vanne, på ny faller hvit snø i fjellet . . . Utover din skummende gang bøyer seg hengebjerken, myk og yndefull. Du gir vann til dens rot og dugg til dens blad; — men så haster du videre . . .

Grjotli, 16. juli.

Igjen oppe mellom fjellene og snøen. Solen gikk just ned, og breen glødet i dyp karmin over bergkammen. Flatene og vannet her unner ligger i kall kvell-skygge.

Ikke før er en igjen nær breene, før livsmotet skyter nye skudd, og det a’ent der nede blir kvalm slapphet.

Hva er det for trolldoms-makt? Da jeg først så dem denne gangen — så det mørke skar, de stup-