skal være usagt. Halvor var nede lenge før på greiene sine.
På Fikkan forsynte vi oss med alt vi trengte for en ny uke i fjellet, og så dro vi oppover igjen, de samme kleivene. Men hadde de vært slemme å komme ned, så sannelig var de drygere å komme opp igjen. Nå hadde vi jo litt på ryggen også; det leitet stygt på opp for de kneikene det hadde subbet så urimelig fort utfor.
Det var alt blitt mørkt før vi nådde opp, men så kom månen, og i måneskinnet gikk det vestover. Det var et festlig føre, og rennte gjorde det. — Og høy, og stille, og ensom lå fjell-vidda . . .
Så en morgen gjorde Halvor og jeg oss igjen reiseklar, stengte huset, og dro over Sørkje-vatnet, opp Akeli-skaret, over Ble mot Kongsberg. Det var en seks-sju mil å gå, og føret var ikke av det letteste. Det tok til å rusle med noe fin fokksnø også, og litt hadde vi å bære; men fram kom vi da, om det tok lengere tid enn vi hadde ventet.
Det ble mørkt før vi nådde over Ble-fjellet og ned i Jondalen. Her gle skiene bedre, da vi kom på fast vei, og vi dro kvast på utover for å nå Kongsberg i rimelig tid på kvellen. Vi syntes nok det var litt kalt langs Lågen, men la ikke større merke til det, med den sterke bevegelsen hadde vi ikke vanskelig for å holle varmen.
