svær gran-buske, og ri over skrevs, slik som budeiene ofte gjør når de skal utfor slike kleiver på ski. Ja-ha, det var nok en god bremse slik en gran-buske; men det var nå liksom det ikke gikk an for en som skulle bety å være skiløper da.
Og så bar det utfor. Men jeg skulle snart angre stygt på at jeg ikke hadde tatt den gran-busken. Det ble mer og mer hengende bratt, og hva jeg gjorde for å bremse, så suste det utover med like stor fart. Jeg satte snø-plog, og red på staven det jeg orket, vre hælene utenfor skiene, og satte dem i bakken; men veien var hard og det bar omtrent like fort utfor enten det var på siden eller rett fram. — Svingene tok jo noe av på farten, men så kom det lange stykker som gikk rett ned i ben linje, og der var det ingen barmhjertighet. — På begge sider sto småskogen så tett som en mur, og det var ikke til å tenke på å få skitoppene inn der. — Jeg bremset det jeg var god for, det verket i armene og i ennen der jeg red over staven; men utfor bar det i susende fart.
Til slutt måtte jeg over-enne; men enda subbet det videre et langt stykke. Halvor kom etter, han skar forbi meg — merkelig som den karen kan greie seg med de gamle furu-skiene, og uten binninger. — Så i vei utover igjen, men det ble sannelig ikke bedre, og aldri tok de enne heller disse kleivene; det var nok både en og flere ganger jeg måtte ankre opp. Men ned nådde jeg nå en gang jeg òg, med hele lemmer og ski; om det var med «vyrdnad»,
