Så bærer det bent ut et stykke gjennom
storskogen, men så svinger det bortmed en haug inn i
kjerrene, av bjerk og noe rogn og litt osp i der blir
det et nytt tråkk. Igjen må vi ringe, og vi tar en god
sving ovenom til vi finner utslaget; nå bærer det
oppetter lia . . . Her har den gått tilbake et langt
stykke på sine egne slag; og se — der har den gjort
et dugelig hopp ut til siden, fire, fem lange hopp
bortetter, mot den tette, snøtyngde gran-busken ute
på myra i der har den satt seg inn. Men naturligvis
på den andre siden busken går det slag videre i
den har nettopp skvettet av sted så mjøllet har gjøvet.
Vi har alt støkt den, den sitter for løst nå mot våren,
og vi tar den nok ikke i setet.
Men så jager vi; Halvor driver, og jeg står på post. Han gir hals som en hunn med passelig grant mål, losen går opp igjennom lia, — det klinger så dumpt og døtt i denne hvite stillheten. Han jager ikke fort, men så tar haren heller ikke så lange turene i den bløte snøen.
Se der kommer pus tuslendes, så hvit og fin og stille, ute i myrkanten mellom de nedsnødde granbuskene. Så stanser den, setter seg på to ben, skakker på hodet og lyer etter den underlige låten fra Halvor som kommer på ski nedover lia etter slagene. — Så, varsomt ned på fire igjen, og den kommer hoppende mot meg . . .
Om kvellen sitter jeg som vanlig foran ommen og stirrer inn i varmen, og månen skinner inn
