Halvor og jeg drar ut i skogen. Så ensomt, og
stille, og livsfjernt mellom de hvite snø-tyngde granene,
skiene glir lydløst fram i det myke mjøll, en verden
i dun. — Det er kalt, og den frosne ånde blir hengende
i den stivnete luft.
Ikke en flekk på den hvite flaten, uten de små sporene etter en ekorn her og der, som har hoppet over åpningen i skogen, og skvettet opp nærmeste gran-leggen, — og så noen yrsmå tripp bortetter, som en tynn linje, etter en skog-mus; en kan mest føle for hastverk den hadde, med de små føttene sine, for å nå fra det ene hullet i snøen, hvor den dukket opp, til det neste, hvor den igjen forsvant. Men der er det noen større spor, to og to bortetter, det er røyskatten som har vært ute på jakt; men også den forsvinner i et hull i snøen. En synes en kan se den fare som en strek bortetter; det er mest bare den svarte stjerten en ser på den hvite flaten, og så, når den med ett stanser, de svarte, gløgge øynene.
Men på lang avstann kan en se noen større slag borte ved et vier-kjerr i et myrsøkk, der har harepus vært ute i grålysningen om morgenen, baklabbene har den spilt bredt ut for ikke å synke for dypt i den løse snøen. Her har den tråkket att og fram mellom vier-kjerrene og bjerke-risene bortmed myr-dokka, og spist av de yngste skuddene, og av barken, det er som en hel nedtrampet vei etter den, og det er ikke råd å greie det ut; — vi må ringe for å finne utslaget.
