Hvem har vilje og mot til å være enkel? ja, hvis
det da ikke blir på moten.
Ja mote! Tenk en «kultur» som holler moter! Uselvstendighetens, de utvaskete personligheters stempel. Kom ikke og innvenn at det bare er kvinner og narraktige mannfolk som renner etter moten. Å nei, det er ikke bare i klær, og mat, og drikke, og slikt, vi har dem; de rår i kunst, i litteratur, i vitenskap, ja i våre meninger, i vår «overbevisning» . . .
Og det blir verre og verre. Med de stadig hurtigere samferdsels-midler, øker tempoet uhyggelig. Før tok en ny mote år om å nå oss, nå tar den så mange dager eller timer, og uten stans skifter det.
I dette larmende jag er det ikke tid til å finne sin egen mening, så peser en av sted etter siste motes. En må da vel ikke bli oppdaget sittende igjen med en hatt, eller et syn, eller en mening, eller et skjørt, som alt er blitt avlegs!
Hele vårt liv er innrettet på å virke på andre, innrettet ikke slik som vi selv kunne ønske det, men som de andre, hopen, vil. Slik bor vi, slik kler vi oss, slik spiser vi, slik sover vi, slik arbeider vi, slik mener vi, ja — slik elsker vi . . .
Når kommer den nye slekt, som ryster alt dette tids-spille av, og lever sitt eget liv, er seg selv, er fri kvinner og menn, lar det små være smått, fører skjønnheten, harmonien tilbake over livet . . .
Hvor skal det enne? Uten ro til smeltning av de nye inntrykk, til selvfordypning, kan vel intet
