våre evner, vår personlighet, vårt innerste vesen, — det, som vel danner betingelsen for all virkelig livslykke.
Hvor langt er vi nådd? Det går gale veien. «Gjør slepet lenger, og du gjør vingene kortere», heter det. — Men er det ikke just slepet vi arbeider på? Hver ny oppfinnelse, den kan vel gi lettelser, men øker fornødenhetene, binner oss fastere i småtteriene. Livet blir mer og mer innviklet. Vi er kommet langt fra teltet og kamel-hårskappen! Og vingene?
Det er den materielle utvikling som har overtaket i Europas larmende samfunn. Og den åndelige utvikling — — — Ja, hvem spør etter den? Det er mest som ytre luksus, materielt velvære, var blitt løsenet og målet, og mon det ikke for mange veier tyngre enn atskillige åndelige verdier.
La oss ta et eksempel: hvis jeg kommer til en venn og han ber meg bli til kvells for at vi kan få snakke sammen, og han så bare setter fram sin vanlige havre-grøt, skulle jeg ikke føle meg hedret, fordi han forutsetter at jeg, som han, ser på dette som biting i livet; og han er ånn og begavelse som det er fest bare å være sammen med. Men mon det ikke var dem som ville ta det som en fornærmelse at en ikke gjorde mer «stas» på dem?
Eller hvem vil føle det fornærmelig, om folk ikke tillegger dem mer ånn, enn at de tror det nødvendig først og fremst å gjøre stas på dem, i mat, og drikke, og klær?
