Her er slik søndags-høytid og fred, både inne og
ute, og likevel er det jo mandag. Ja, det er sant,
det er mandag, og ski-løp, og tusenvis av mennesker
der nede ved Holmenkollen, og hester og sleder, og
publikum, og benkerader, som drukner i vannet på
isen der på Besserud-tjernet, — og hurraer og latter.
Ja visst er det vel liv og friskhet, et syn av snø, og vinter, og norsk ungdom! — Og hva har det ikke gitt vårt folk. Tenk tilbake noen år, hva ungdommen tok seg til, og så døtt det var om vinteren omkring byene og i dalene, snøtt et ski-far å se på den dype snøen; og nå — — — Men når det bare ikke gikk så mye «sport» i det, «rekorden» og alt dette vesen som er innført utenfra, likesom de fremmede ordene selv — det skygger for solen . . .
Jeg er helt alene i dag; Halvor har jeg sennt til bygda etter mat. Ikke et liv i mange miles omkrets, uten hare-pusen som hvit og vakker sitter unner de nedsnødde gran-buskene nå i snøværet, og koser og pusser seg, og ser mot solen, liksom jeg.
Langt borte, dypt unner disse hvite flatene, bølger samfunns-livet . . .
Ja, det livet ja — hva er det vi har gjort det til? En endeløs rekke trivialiteter og småtterier! —
Og hva var det vi ønsket? Gjøre tilværelsen enklere, så vi kunne få utført det vi egentlig vil, og ikke få kreftene slukt opp på veien av alskens småtteri, av alt det vi ikke vil. Full utfollelse — av
