og Nystøl, over Sørkje-vatn, og nådde Ormanbu om ettermiddagen.
Der traff jeg Halvor Kåse fra Rollag i Numedal; jeg hadde satt ham stevne der, og han hadde ventet siden tirsdag. Men da jeg ikke kom onsdag heller, måtte han en tur til bygda for å etterlyse meg i telefonen. Han kunne ikke tro, sa han, at en kar som jeg var blitt skremt av det granne snø-føyke det nå hadde vært.
Fredag kvell.
Så er jeg igjen i fjellet, snøhvitt og rent, — vidder — lange ski-løyper — og høy himmel. — Langt borte, og dypt unner ligger dalen.
For et friskt og fritt liv, hvorfor er det ikke alltid slik?
Arbeider når en vil, og så lenge en vil; ingenting forstyrrer arbeids-freden. Og er en trett, så ut på ski mellom de hvit-kledde, alvorlige granene, opp gjennom bjerke-liene, over viddene . . . Alt stort, og ren-linjet . . . Ja hvorfor gjør vi ikke livet slik? Utenfor står en smal sigd av nymånen over fjell-rannen; — sørfra, borte fra Akeli-nuten, trekker et sky-slør hitover. Snart er det mørkt der ute, jeg kan bare så vitt skimte granene mot is-flaten.
Men så koselig det er her inne. — I ommen durer bjerke-veden lystig, og stråler lys og varme ut i stua — det er så også fluene liker seg, de er våknet mitt i vinter-kullen, og surrer bortunner taket.
