Men det ble verre og ikke bedre med været; det
så ut som det blåste tvers igjennom stakkars Holgje,
og for tredje gangen var kjakene og kinnene hans hvite,
og så til å gni på ny; men nå begynte han å sutre og
gi seg, han syntes det var ufysent.
Vi måtte være nær Ble-nuten; men det var slik føyke at selv om vi hadde vært kjent, ville det vært uråd å finne Akeli-skaret, hvor vi måtte ned til Sørkje-vatnet. Jeg vågde ikke å ta på meg ansvaret for denne gutten; det var ikke annet for enn å snu for a’en gang, og la det stå til nedover igjen. Nå hadde vi vinnen i ryggen, og fort gikk det.
Om kvellen kom vi tilbake til Bolkesjø. Der var det mange folk de dagene, sakførere, og sorenskriver, og forstmestere, både fra Kongsberg og Skien, og fra Kristiania; det var overskjønn i anledning en sak om hogst-retten i skogen. Det var vel ikke fritt for at karene dro på smilen av en polarfarer, som snudde to ganger for snøføyke i Ble-fjell.
Så hadde jeg fått nokk av den farten opp liene, og Holgje hadde visst fått mer enn nokk. Neste morgen ville jeg kjøre veien om Hovin. Men så glemte skyss-skafferen at han hadde lovt meg skyss; sammen med Torjus hadde han nok drukket seg på en ordentlig perial, etterdi overskjønnets dom var falt om kvellen, og de hadde tapt saken om hogsten. Jeg måtte få skyss fra nabohotellet, og ble sinket noen timer; men til Fosso i Hovin kom jeg da lell, og så på ski oppetter liene, forbi Knutsgard
