slengji.» Da ga Rosenberg Haraldset’n en børse, for at han kunne hjelpe til å få noen ryper til å dette, det ville kvikke opp hunnen igjen; men Haraldset’n fikk strengt påbud om å la dansken skyte først. Ja-ha, så gikk det da gjerne slik, at dansken skaut først bom en gang, og så small som oftest andre skuddet hans sammen med Haraldset’ns, og da hennte det jo, at det datt ei type. Da sa dansken: «Det er da fanden, at jeg aldri skal treffe med det første skudd.»
En dag trakk hunnen an på ryper over noen rabber, og det bar av sted noe langt.
«Men koss har detta se?» sa Haraldset’n, «e trur nesten dæ æ bjødn, e.»
«Skal vi gå hjem?» sa dansken.
Her for noen år siden var Haraldset’n med en tysker S. på bjørne-jakt, og om ham var det mange historier.
Det var over i Fjølabu-lia, og der gikk de i flere uker og lette etter bjørn.
«Bikkju ville’n ’kji bruke på bjødn; dei berre skræmde’n, dei,» sa han. «Men vi skal få pjørnen til at komme til oss, Ole,» sa’n; å so kjøffte’n ein gamal bukk. Den skar’n eit snitt i strupen på, å fleire snitt i magjin, so invøldudn volto ut. So sette ’n eit reip om hælsen på’n; å den bukken måtte e gå og dra på, att og fram i skogji heile dagen, før då skulle bjødn koma, meinte’n. Ja, e drog på bukken, gut, dag ette dag, te dæ ’kji var stort att tå’o. Men han va no galen tiskeren, då!
