dem mer. Jeg gikk en tur opp på nuten her i vest for å røre bena. For et friskt vær! Vinnen jog i hvirvel-kast bortover vannene, så det skummet hvitt, og rokket ble løftet ende til værs som fykende snø. Det sopte i ring bortetter, kast etter kast i vill dans, og regnbuen stod i rokk-skyene. Oppe runt alle knausene suste og ulte det. På øverste berg-kammen, i skaret mellom nutene, med stupet på begge sider, tok det i så jeg måtte ta spenntak i mosen, og huke meg ned for ikke å gå utfor berg-veggen. Langt ute i trangdalen bort over Vatsvatn dro en hvit sky, det var vannet som ble pisket opp som støv.
Sinnet blir så underlig lett i slikt vær; det er som det kvesser viljen . . . Det er friskt å bade seg i storm.
. . . Her sitter jeg igjen med bena oppi grua, og stirrer inn i glørne, mens vinnstøtene uler i peis-pipa. Ola Haraldset forteller historier der borte ved vinduet, og guttene og jentene ler.
Han forteller om dansken, som her et år lå borte på Brynhilds-kjedn i gjest hos Rosenberg, og som han fulgte på jakt. Denne dansken så alltid «minst fleire hundre rjuper kor dag dei va ute.» Når et kull kom opp, og Haraldset’n sa det kunne være såpass en åtte eller ti ryper, så sa dansken: «Er du gal, du gutt, der var da minst tredve eller førr.» Han skaut og skaut, men fikk aldri en fjær til å falle, og hver gang sa han: «Det var da fanden til skydning.»
«Men so vart hunden lei tå desse trafikkji, å ville ’kji ut meir, han vart gåande innved føto vore og
