Side:Nansen,Fridtjof-Friluftsliv-1940.djvu/68

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

om vinteren og venta på at’n skulle koma up or hølæ i ise, men dæ æ eit kald vøle arbei’.

«So sidde e me ein pøse tå skinn, lik dei e hadde heirt dei bruke nol i ise, og denne pøsen prøvde e fisst heime på gølvæ. Jaha det gikk å koma n’i, endå e sintest dæ trøngt nøkk, og gødt og varmt va dæ inni der; men so skulle e ut att, å dæ vart verre, dæ. Alt dæ e basa, so berre rulla e som ein reiva-ongji burtover gølvæ, gut; kjeringji ho lo so ho fekk kul på tiggji, og e banna. So måtte ho hjølpe me mæ å flå pøsen tå me.

«E fekk gjort’n vi’are, å drog so i veg mæ’o. O æ va ei knakande kald nòtt; men pøsen va varm den, gut, e sintest dæ va rettig ei grepa upfining, mæa e låg der i måneskinet og dubba, og venta på oter’n som alder kom, og tevæ mest fraus i hælse på me.

«Skodne hadde e lagt framve me på bakkjin — men då e skulle te å ha dei på me att, voro dei tæla og hale som børk, og alt dæ e braut og bènda, so va e ’kji go te å få dei på me. Dæ va ’kji anna å gjera,_ e måtte dra heim i hosuleisto; men då kjeringji øffna døre, å såg e sto der i berre hoso, mæ pøsa i den eine neven, og skodne i andre, då vart ho arg og sa: «Koss æ dæ du står te, da,» sa ho.

Så talte vi også om vinter og ski-løping. «Ja her ein vintern,» sa Haraldset’n, «hadde student H. å e us ein modig skitur. Dæ va gut som kunna stå på skiu, dæ. Me voro uppå fjellæ nolafor Rukkedale,