Side:Nansen,Fridtjof-Friluftsliv-1940.djvu/65

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

i lag med en bonne-jeger som hadde så mye tak på å dressere en fuglehunn, og som var såpass fluktskytter. Dugelig kar i fjellet, når det gjalt å finne rypene, og seigere til å gå enn de fleste, det merket jeg i dag. Men sannelig er han god her inne i seterbua òg; det står friskt vær av ham, og han setter liv. Uten enne er alt det han kan fortelle om hva han har sett og prøvd i skog og fjell, mest på jakt; og han har ikke vont for ordene.

Skogs-fugl skjøt han både på spill om våren, og på lokk om høsten, og nå de siste årene med stående hunn. Rypene skjøt han for hunn om høsten, og fanget i snare om vinteren. Hare-jakt hadde han drevet mye, og gode hunner hadde han hatt, men enda ivrigere var han på reven.

«E å bakarn,» fortalte han; «ja han Johannes baker n’i Nes, du veit, me drivo nøkk mikji ette røve, me, å jaggu ha e fått mang ein munter røvslos i mi ti. Men her eit åræ voro e å bakarn samen uppi åse ovafør Døkkji, me hadde to steitande go’e bikkju den ti’e.

«Jaha, der vart dæ los mæ dæ sama me sleffte — upette åse å inette fjellæ bar dæ i eit brennande jag, å so attende ette ein lang tur.

Me skiftebitte gjerne bikkju mitt i losen. Når den fisste bikkja hadde jagi se å røven trøytt, so sleffte me på den freske. Men då vart dæ ille før o Mekkel; å so smatt’n in øvst i ul’n, då greidde’n dæ ’kji lenger. Men bikkja halsa før berg so dæ ljoma,