Side:Nansen,Fridtjof-Friluftsliv-1940.djvu/64

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

Det fins fler av dem runt i norske bygder — de former livet som de selv vil, de karene, ikke som andre vil; — det kunne vi vel alle, kan henne, men vi gjør det ikke.

Han hadde med seg et spile-verk av en ung engelsk setter som han hadde i dressur — en fin, vakker hunn, men så mager at en kunne være redd for at ribbenene skulle gnage seg ut gjennom skinnet. Den var så vond på maten at det var mest uråd å få’n til å ete. Vi kalte den siden for beinmann.

I dag morges var det sørlig vinn med regn, trist og tungt, våt skodde hengende over alle nuter. Så slo det om til kall nordvest, og det tok i kvassere og kvassere, ble til ulende storm, og himlen klarnet av kall og blå.

Hele dagen fór vi i fjellet uten å finne fugl, bare enkelte stegger. Først da vi kom opp på høyeste nutene, fant vi noen småflokker. Men det var slik vinn at bikkjer og folk føk på kant bortetter, og Haraldset’n blåste mest i koll, da han skulle bråsnu for å skyte på en rype. Vesle Jompa gjorde hel kollbøtte, da den skulle hoppe fram i viern; og det så ut som den stakkars beinmannen kunne blåse tvers av.

Rypene trykket dårlig, og dro for vinnen østover fjellene så langt vi kunne se. Haraldset’n mente det bar like inn i Sverige. Det ble ikke mange livene vi fikk. En hare så vi også i vinnen på høyeste nuten; men den føk av sted som en ull-dott.

Jeg må beundre denne Haraldset’n; aldri var jeg