sørover til post-åpneren på Vik. Men så var det også slik som ingen a’en kan skrive det.
Neste dagen (7. september) kom vi til Nes, og om kvellen kom kofferten med ekstra-skyss sennt av jernbanen.
På Nes lå en skotte, Sir James F., med lady, for å fiske i Sevre-fossen. Han fant det noe ubekvemt å måtte kjøre hver dag den lange veien der ned. Han hadde vært der siden 4. juli, og skulle holle på med det til 26. september. — Om ettermiddagen var han og ladyen ute og rodde på elva ved Nes, men fikk ikke nappet. — Ladyen beklaget seg meget over at hun ikke kunne va og fiske, men hun vågde ikke å gå i knebukser, sa hun, for ikke å shocke bønnene. Hun og Sir James ble meget lettet, da jeg forsikret at bønnene ville greie det, selv om hun skulle begå den uhørte uanstendighet å gå i bukser.
Vår hotell-vert på Nes var en beleven mann, som uttrykte seg sirlig. Min hunn Jompa var kongservastiv, mente han, som hollt seg til damene, og ikke ville ha noe med de andre hann-hunner å gjøre. Hvorfor det var særlig konservativt fikk vi ikke forklaring på.
Ellers fortalte han også om hvordan han kunne føre sine gjester bak lyset. Han hadde noe simpel rødvin som han tok to kroner flasken for, og den var lovlig sur. Noen engelskmenn hadde grint, og spurt om han ikke hadde noe dyrere. Jo, han i kjelleren og fant noen flasker av samme slaget, men som var støvete og skitne. Dem bar han varsomt inn og sa
