Side:Nansen,Fridtjof-Friluftsliv-1940.djvu/54

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

gang jeg fór denne veien alene. Men det må jo ha vært så, og jeg fikk nesten beundring for meg selv, som hadde greidd det uten at det hadde gjort dypere inntrykk.

Det er da ellers underlig med den erindringen. Oppstigningen hadde den altså gjort heller verre enn den var, men bakkene og stupene utfor så meget mindre og lettere enn virkeligheten. Er det alderen som gjør det? Mens vanskelighetene opp for bakke ikke blir synderlig større, ja kanskje synes verst for den utålmodige, uerfarne unge, så lar ungdommen det stå til i leende lek over alle vanskeligheter utfor. Alderen gjør varsommere.

Så var det løype etter løype, og til slutt ned de lange liene mot Opsett. Her stekte solen, og vi måtte holle vell klar av alle bakker som ikke lå i skyggen. Endelig nådde vi bunnen av dalen, og skulle opp mot Opsett stasjon. Da hang skiene stygt igjen, vi forsøkte å holle det glidende, gne og gne; men til slutt måtte vi i fortvilelsen gi oss over, og stolpret oppover, med en fots kladder unner hver ski, til vi kom inn på jernbanelinjen og fram til husene.

Det var over en time til toget gikk kl. 12.51, og med det fór vi tilbake til Finse; og der spiste vi en overdådig lunsj klokka halv tre.