Side:Nansen,Fridtjof-Friluftsliv-1940.djvu/53

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

oss lenger. Snøen ble mest is, så det ikke var lett å få større merke i den. Vi slapp sekken, for iallfall å være kvitt den. Den suste utfor, ble mindre og mindre, helt til bunns i dalen — vi øynet den som en prikk langt der nede. Den veien ville vi gå, om en fot glapp; men snø-veggen var ganske glatt, og runnet jevnt over i dalbunnen. Kan henne den reisen ikke ville være så verst enda, om vi la oss på ryggen og lot det subbe? Men vi likte ikke å prøve, — det var ikke godt å vite, hvor mye klær vi ville ha igjen på kroppen, når vi rakk ned.

Vi så oss om. Oppe unner henge-skavlen var det en slags hjell, kanskje var det likevel bedre å komme ned der. Vi gikk tilbake opp igjen, og prøvde. Det gikk bra en stunn; men der kom hunnen stupende utover fra skavlen over, gikk runt i luften, og kom ned på en liten haus på kanten av stupet. Der fikk den klort seg fast, og var berget. Den hadde nok glidd i et vinn-støt oppe på skavlen.

Snart ble det brattere for oss, snøen hardere med is, og vinn-kastene ble ikke mindre. Vi syntes det var stygt, og ville kanskje helst tilbake igjen, dit vi prøvde først; men nei, — nå fikk vi dra på der vi var. Ved å hogge trinn for trinn kom vi over til bergveggen på andre siden av juvet, der var det bløtere snø, og lettere å komme ned. Endelig kunne vi ta skiene på, og det bar ned til sekken i bunnen av dalen.

Ikke var jeg i stann til å huske at jeg hadde hatt noe så stygt å komme utover som dette juvet, den