Siden den tid jeg fór her sist, hadde mange fart
over disse traktene av dem som var med å bygge
Bergens-banen; og unner arbeidet med
Gravehalstunnelen var det jo en stadig fersel over fjellet att
og fram. De hadde da funnet flere lettere overganger.
Særlig var det en ski-løype som de kalte for «doktor-løypa», etter doktor Bruun, distriktslegen i Ål, den gang lege ved tunnelarbeidet. Den løypa skulle gå fra Kalde-vatnet noe lenger øst enn jeg hadde gått, og ned mot Myrdalen.
Men jeg ville nå helst se min gamle vei igjen, og vi lot det gå ned igjennom den trange fjell-dalen. Her var det en blank isskorpe på snøen som gjorde det vont å styre, og vi fikk fare litt varsomt.
Endelig nådde vi den samme botnen hvor jeg var blitt stanset sist. Men sannelig var det ikke mye styggere enn jeg husket det. Vi kom ut på samme henge-skavlen, og måtte tilbake, og vi syntes ikke det så ut til nedkomst på noen kant.
Vi forsøkte et sted hvor det ikke hang skavl utover, og kom også et stykke ned; men snø-veggen var hengende bratt, og hard is-skorpe stykkomtil. Med skiene i ene hånnen måtte vi hogge oss trinn i isen, mens vi drev staven godt inn med den andre, for å holle oss i den. Jeg var bedre faren enn Klem, jeg hadde ikke trinse på staven, og kunne derfor ramme den dypere ned. Det blåste hardt, og det kom stygge vinn-kast utover berg-veggen over oss.
Til slutt ble det så stupende bratt at vi ikke likte
